Begrepet vikinger benyttes i dagligtale om alle som levde i Norden i vikingtiden, selv om det også er vanlig å innsnevre betegnelsen til de som faktisk deltok i handel og plyndringstokt. Uansett befinner vi oss i tiden mellom omtrent år 800 til omtrent 1050 – det som vi omtaler som vikingtiden.
Vikingtiden i historisk kontekst
Vikingtiden er en del av det som også kalles for tidlig middelalder i europeisk kontekst, eller også yngre middelalder innen arkeologi. Det er også viktig å huske på at vikingtiden selvfølgelig også er geografisk begrenset. Vikingene reiste til tider lange strekninger, men det er likevel hovedsakelig Norden og de britiske øyer som er relevante.
Det er vanlig å velge år 793 som et helt konkret startpunkt for vikingtiden, da det var den 8. juni 793 som angrepet mot Lindisfarne fant sted. Vikingene ødela og plyndret klosteret, øya omtales også som Holy Island.
Omtrent år 1050 velges ofte som avslutningen av vikingtiden. Det skjedde ikke noe helt konkret rundt 1050, men flere store bevegelser i samfunnet gjorde at det vi ser på som vikingtiden ikke lenger var relevant. Det ble blant annet etablert kirker, byene vokste og dessuten ble de skandinaviske kongedømmene integrert med det kristne Europa på en helt ny måte.
Hva er en viking?
Begrepet vikingtid ble først brukt på 1800-tallet, ved omtale av tidsperiode. Selve ordet viking har likevel en mye eldre historie. Den eksakte opprinnelsen er omstridt, og det finnes minst to gammelnorske ord som viking kan være avledet av. Dels kan det henge sammen med víkingr, som er en person i hankjønn, men det kan også være aktiviteten víking i hunkjønn, som kan bety noe som å gjemme seg i en vik i forbindelse med angrep.
Uansett opphav, så har begrepet fått en betydning som sjøkriger eller sjørøver. Det gjelder også i andre lands fortellinger om vikinger, der de angripende sjørøverne fra nord i mange tilfeller omtales som vikinger eller en variant av ordet.
Kort om plyndringstokt og handel
Det er særlig vikingenes plyndringstokt og handelsreiser som preget store deler av Europa under vikingtiden. Europa i stort var svakt organisert, og i relativt lang tid kunne vikingene operere fritt langs med de europeiske kystene. Dessuten var vikingenes skip svært effektive med tanke på landstigning og plyndring, med svært grunn kjøl som et særtrekk.
Det er ikke noe helt klart skille mellom plyndring, handel og kolonisering i denne perioden, og vikinger befant seg i praktisk talt hele Europa – fra Grønland til Paris, Italia og Spania. Island ble kolonisert, Dublin ble grunnlagt av vikinger, og i stort var vikingene svært innflytelsesrike over hele Europa. Vikingene var oppsummert mye mer enn bare en gjeng med plyndrende barbarer – og de er faktisk ikke funnet en eneste vikinghjelm med de berømte hornen.
